Unge urfolk tvinges på flyttefot

Migrasjonen til Amazonas har hatt en jevn tilstrømning siden tidligere president Fernando Belaúnde Terry bygget ut veinettverket på 1960-tallet. Den gang som nå var håpetå gi raskere økonomisk utvikling. Her er flesteparten avhengig av frukt- og grønnsaksdyrking for å overleve. Asháninka-familiene bor i små, kollektive samfunn der hver familie eier et eget jordområde. Både kvinner og menn kjennetegnes ved sine fargerike cushma, en fotsidigdrakt med tilhørende smykker. Morsmålet og et nært forhold til naturen er essensielt. Kvinnene føder ofte mange barn fra tidlig alder, og det er vanlig med store familier. Allerede som svært unge kjenner Asháninkaene samfunnet inn og ut. Åkrene og skogen blir deres naturlige lekeplass.  

 På grunn av mangel på jord kan ikke foreldrene garantere jordflekker til alle barna. Deres fremtid som boende i Amazonas er stadig utfordret av ytre påvirkninger og begrensede muligheter, og flere unge føler seg nødt til å søke lykken i andre deler av landet. I bakgrunnen truer en av Amazonas største utfordringer: tilstedeværelsen av både lovlige og ulovlige olje- og gruveselskaper, og deres økende interesse i urfolksområder.  

Et opprør mot den regjerende styresmakten, ledet av geriljagruppen Den Lysende Sti på slutten av 1980-tallet, tok livet av mange tusen Asháninka. I senere tid er det fjellindianere og andre urbane tilflyttere som anses som den truende ”andre”. I dag er mange av landområdene solgt av staten og eid av utenforstående. I tillegg er jorden, som samfunnene en gang ble tildelt, preget av svært næringsfattig jordsmonn. Salg av produkter er også utsatt for et sterkt konkurransepreget marked. Det er for kostbart å kjøpe opp naboens jordflekk i håp om utvidelse.  

- Jeg frykter for fremtiden til San Miguel. Så mange er tapt i moderne teknologi. De kommer til å miste sine verdier og tro, og bli som andre peruanere, forklarer Shintsiri.  
 
Han forteller at økt urbanisering i nærområdet har gjort ham ukomfortabel og beskriver det som et press på hans kultur og levemåte.  

 Men ikke alle deler Shintsiris bekymring. Flere av hans fettere og kusiner har søkt seg til byene i håp om at høyere utdannelse kan tilby dem en bedre og mer stabil økonomisk fremtid. Juan er en av dem.  

 - Jeg studerer juss i håp om å sloss for mitt folks rettigheter når jeg er ferdigutdannet. 

 Med støtte utenfra er han i ferd med å fullføre en femårige utdannelse i juss i hovedstaden Lima. Han ønsker å jobbe for vern av regnskogen. Målet er å gjøre urfolk mer bevisst på sine rettigheter.  
 
– Da jeg først kom til byen var den ukjent og stor, og en annen virkelighet enn den jeg vokste opp i som Asháninka. Men med denne utdannelsen er det flere muligheter, forklarer Juan.  

 
Juan ønsket ikke å bli avbildet til denne saken på grunn av sikkerhetssituasjonen i området.  

 Migrasjon er mest vanlig blant unge. Dette skyldes at byene gir bedre muligheter for arbeid, ifølge IOM. Tall fra Perus Nasjonale statistikkinstitutt (INEI) viser at sysselsettingen er lav blant unge. I rurale områder, og spesielt i Andes-regionen og Amazonas, er mer enn femti prosent kun delvis sysselsatte. Dette oppfattes som et stort problem i et land der mer enn syv millioner personer har en inntekt lavere enn den nasjonale minstelønnen.  

 Mange internasjonale selskaper bytter til seg tilgang til samfunnenes oljereserver mot lovnader om jobbmuligheter til urfolket. Flere unge blir dermed trukket inn i selskapers grandiose planer om utvinning i stadig større områder i Amazonas. Til tross for at lønnen er god er arbeidet svært risikabelt. Ikke bare utsettes arbeidstakerne for fare, de involveres også i selskapenes forurensning av lokale elver, som truer tilgangen deres til vann og territorier. Forurensning er et stort problem som minimerer tilgang til jord og åpner opp for økt utnyttelse av arbeidstakerne. Mange unge har også involvert seg i den internasjonale narkotikahandelen som har spredt seg over store deler av lavlandet i Amazonas. Her fungerer de primært som «løpegutter» som frakter kokain fra lavlandet til hovedstaden. Dette er særdeles risikabelt arbeid da lokalt politi og militæret ofte ransaker transporten. Konsekvensene er store. Soning i peruanske fengsler er spesielt krevende grunnet lange straffer og dårlige forhold.   

 Mange av de unge har en usikker fremtid i møte i et land som verken tilbyr dem sosial trygghet, støtte til utdannelse eller en sikker arbeidsplass. Flere unge migrerer til byene eller til andre deler av landet. Det er ikke lenger gunstig å følge i foreldrenes fotspor som hardtarbeidende bonde. Fremtiden til unge urfolk er nært knyttet til Amazonas’ fremtid. Hvem vet hva den vil bringe.